Hele verden dømte henne for å ha fått åtlinger, men flere år senere ble en hemmelighet avslørt som igjen holdt livet hennes i sentrum av verdens oppmerksomhet. 😱💔
Den 26. januar 2009 forberedte legene ved et sykehus i California seg på en svært sjelden fødsel.
De visste at denne dagen ikke kom til å bli vanlig.
Inne på fødestuen var alt planlagt minutt for minutt. Leger, sykepleiere og spesialister på nyfødte ventet alle sammen. Foran dem sto en kvinne hvis navn snart skulle bli kjent over hele verden.
Nadya Suleman.
På det tidspunktet var hun allerede mor til seks barn. Men det som skulle skje den dagen, ville gjøre henne til en av de mest omtalte kvinnene i verden.
Legene ventet sju babyer.
Men da fødselen begynte, senket det seg plutselig en stillhet i rommet.
Det var én til.
En åttende baby.
I løpet av få minutter kom åtte små babyer til verden — seks gutter og to jenter. Navnene deres var Noah, Maliyah, Isaiah, Nariyah, Jonah, Makai, Josiah og Jeremiah.
Nyheten spredte seg over hele USA på sekunder.
«Åtte babyer på én gang.»
Folk kunne ikke tro det. TV-kanalene snakket om henne. Avisene skrev om henne. Noen kalte henne en mirakelmor, mens andre kalte henne en uansvarlig kvinne.
Og det var der det vanskeligste kapittelet i Nadyas liv begynte.
I starten så alle bare på babyene. De var så små, så skjøre, at mange tvilte på om alle ville overleve.
Men dagene gikk.
Så ukene.
Så månedene.
Og da skjedde noe som virket utrolig for mange: alle de åtte babyene overlevde.
De ble et av de første kjente tilfellene av åtlinger i historien der ingen av babyene døde etter fødselen. Dette gjorde Nadyas familie til en del av en verdensrekord.
Men berømmelsen brakte ikke fred til hjemmet deres.
Tvert imot.
Bare noen uker senere begynte hele verden ikke å gratulere Nadya, men å dømme henne.
Folk spurte:
«Hvordan kunne en kvinne som allerede hadde seks barn, gå gjennom fertilitetsbehandling igjen?»
«Hvordan skal hun klare å oppdra 14 barn?»
«Hvem er faren til disse barna?»
Og det mest smertefulle spørsmålet var:
«Tenkte hun i det hele tatt på barnas fremtid?»
Senere ble noe avslørt som sjokkerte hele verden.
Fortsettelsen er i kommentarfeltet 👇‼️
Senere kom det frem at barna hadde blitt unnfanget gjennom prøverørsbefruktning. Deres biologiske far var en sæddonor hvis identitet ikke er blitt offentlig avslørt.
Flere år senere innrømmet Nadya at barna aldri hadde møtt faren sin. Hun sa at de kanskje kunne få møte ham når de fylte 18 år, men at selv hun ikke var sikker på om et slikt møte noen gang ville finne sted.
I mellomtiden ble livet hennes til en endeløs kamp.
Det var 14 barn i huset.
Maten måtte fordeles nøye.
Søvn ble en sjelden luksus.
Hver dag begynte med støy, gråt, skolesekker, klesvask, matlaging og barn som trengte omsorg.
Noen sa at Nadya ikke ville klare det.
Andre var overbevist om at barna ville vokse opp i kaos.
Men årene gikk.
Og 15 år senere fikk folk se noe de ikke hadde ventet.
De små babyene, hvis fødsel en gang hadde blitt en skandale, var nå tenåringer.
De hadde vokst opp.
De smilte.
De sto ved siden av moren sin — ikke som en del av en tragedie, men som en familie som hadde klart å overleve offentlig fordømmelse, fattigdom, kritikk og ensomhet.
Nadya var ikke lenger kvinnen verden bare husket som «moren til åtlingene».
Gjennom årene hadde hun forandret seg. Hun trakk seg bort fra det støyende offentlige livet, forsøkte å beskytte barna sine mot verdens harde blikk og vendte tilbake til et roligere liv.
Men det fantes en hemmelighet i historien hennes som mange hadde glemt.
Hele den tiden hadde mesteparten av kritikken falt på henne.
Men senere ble det avslørt at legen som utførte fertilitetsbehandlingen, hadde satt inn 12 embryoer i henne. Det ble en stor medisinsk skandale. Dr. Michael Kamrava mistet senere sin medisinske lisens.
Dette forandret mange menneskers holdning.
Folk begynte ikke bare å spørre: «Hvorfor gjorde Nadya dette?», men også:
«Hvorfor stoppet ingen henne?»
«Hvorfor lot systemet noe slikt skje?»
«Og hvorfor ble all skylden lagt bare på moren?»
Femten år senere var Nadyas åtlinger ikke lenger de bittesmå nyfødte babyene som folk hadde bedt for bak sykehusets dører.
Nå var de store barn, med sine egne personligheter, sine egne drømmer og sin egen fremtid.
Og Nadya — kvinnen som hele verden en gang dømte — ble værende ved deres side.
Ikke perfekt.
Ikke uten feil.
Men helt til slutten, en mor.
Og kanskje var det nettopp det som var den største vendingen i denne historien.
I årevis spurte verden: hvordan skal hun klare å oppdra alle disse barna?
Og 15 år senere sto svaret rett ved siden av henne — i form av åtte voksne barn.
