Da Sofia fylte tjuefem år, tenkte hun overhodet ikke på å gifte seg. Den unge kvinnen jobbet på et lite hotell og ga nesten hele lønnen sin til moren. Familien deres hadde levd med gjeld i flere år.
Hovedårsaken var Sofias far. Han spilte hele tiden, lånte penger og lovet hver gang at han snart skulle betale tilbake alt, ned til siste mynt. Men en dag hadde gjelden blitt så enorm at det ikke lenger virket mulig å betale den tilbake.
Faren skyldte nesten femti millioner pesos til en mann som het Victor Alvarez.
Victor var utrolig rik. Han eide byggefirmaer, restauranter og flere hoteller. Men folk snakket ikke bare om formuen hans. Bak ryggen hans kalte de ham «svinekongen».
Mannen veide rundt hundre og førti kilo, pustet tungt, svettet konstant og brukte nesten alltid en spesiallaget rullestol. Ansiktet hans var dekket av merkelige arr, og temperamentet hans ble ansett som så vanskelig at selv de ansatte prøvde å unngå å snakke med ham mer enn nødvendig.
En kveld kom Victor personlig til huset til skyldneren.
— Du har én uke på deg til å betale tilbake pengene, sa han rolig til Sofias far.
Mannen ble blek.
— Jeg har ikke så mye penger. Men jeg kan tilby noe annet.
Han så på datteren, som sto ved døren. Sofia forsto straks at noe forferdelig kom til å skje.
— Gift deg med henne, så ettergir du gjelden.
— Pappa, skjønner du i det hele tatt hva du sier? hvisket jenta.
Men faren tryglet allerede Victor om å gå med på avtalen.
Det merkeligste skjedde noen sekunder senere. Milliardæren så lenge på Sofia, før han rolig svarte:
— Greit. Men bare hvis hun selv går med på det.
Sofia kunne ha nektet. Men da ville faren mistet huset og sannsynligvis havnet i fengsel på grunn av andre svindelnummer som familien først nylig hadde fått vite om.
Jenta gikk med på det, selv om hun hadde vanskelig for i det hele tatt å være i nærheten av sin kommende ektemann.
Hundrevis av gjester var til stede i bryllupet. Sofia så fantastisk ut i den hvite kjolen, mens Victor satt ved siden av henne. Den enorme magen hans fikk så vidt plass under dressjakken, ansiktet skinte av svette, og en assistent befant seg hele tiden ved siden av rullestolen.
Gjestene hvisket, uten engang å prøve å snakke lavere.
— Hun solgte seg for penger.
— Jeg kan bare forestille meg hvor kvalm hun må være av å sitte ved siden av ham.
Sofia hørte alt, men svarte ikke.
Da Victor ble varm, hentet hun vann til ham og tørket forsiktig pannen hans med en serviett.
Mannen spurte plutselig:
— Synes du det er ekkelt å ta på meg?
Sofia så overrasket på ham.
— De er mannen min.
Etter disse ordene ble Victor for første gang stille resten av kvelden.
Sent på kvelden kom de til herskapshuset hans.
Da døren til soverommet ble lukket, ble Sofia tydelig anspent. Victor kom imidlertid ikke engang nær henne.
For å finne ut hva som skjedde videre, se i kommentarene nedenfor 👇👇👇
Hun så overrasket på ham.
— Hvorfor gikk De egentlig med på dette ekteskapet?
Victor svarte ikke.
Han reiste seg fra rullestolen.
Sofia stivnet.
Mannen som angivelig nesten ikke kunne gå, tok plutselig flere skritt helt uten problemer.
— De… kan gå?
Victor så på henne og låste døren.
— Sofia, nå skal du få se noe som nesten ingen kjenner til.
Han løftet hendene og grep tak i huden ved halsen.
Først forsto ikke jenta hva som foregikk. Men et sekund senere begynte kanten av «huden» å løsne.
Sofia skrek og rygget bort mot sengen.
Victor tok langsomt av seg et tykt silikonlag som dekket hele kroppen hans fra halsen og ned til hoftene. Den enorme magen, hudfoldene og til og med deler av arrene var kunstig forkledning, så realistisk at nesten hvem som helst kunne blitt lurt.
Foran Sofia sto en helt annen mann.
Ung, høy og atletisk.
— Hvem er De?.. klarte hun så vidt å si.
— Victor Alvarez, svarte mannen. — Men nå må du få vite min største hemmelighet.
Tre år tidligere hadde Victor så vidt overlevd et attentat. Da forsto han at noen blant hans nærmeste slektninger ønsket å få kontroll over formuen hans.
Derfor lot Victor som om han hadde fått alvorlige følger av sykdommen og begynte å vise seg offentlig iført en spesiallaget drakt. Han ville fremstå som en svak mann som snart kom til å dø, slik at han kunne finne ut hvem som først ville forsøke å utnytte situasjonen hans.
Men det var også en annen grunn.
Han hadde sluttet å stole på mennesker.
Hver kvinne han ble introdusert for, var først og fremst interessert i pengene hans. Noen lo til og med av utseendet hans fordi de trodde at han ikke kunne høre dem.
Da Sofias far tilbød sin egen datter i bytte mot gjelden, ønsket Victor først å ringe politiet.
Men så bestemte han seg for å sette jenta på prøve.
— Så det var derfor De hele tiden oppførte Dem så forferdelig? spurte Sofia.
Victor nikket.
— Jeg ville se om du kom til å le av meg, ydmyke meg eller forsøke å få tak i pengene mine. Men i dag var du den eneste personen i hele salen som behandlet meg normalt.
Sofia var stille lenge.
Så forandret ansiktet hennes seg brått.
— Så alt dette var en test?
— Ja.
— Da er De ikke noe bedre enn faren min.
Victor hadde tydeligvis ikke forventet et slikt svar.
Sofia tok av seg gifteringen og la den på bordet.
— Én mann bestemte at han kunne gi meg bort for å betale en gjeld. Og en annen bestemte at han kunne teste meg som om jeg var en gjenstand. Jeg tilhører ingen av dere.
Hun gikk mot døren.
Victor forsøkte ikke å stoppe henne.
Neste morgen fikk Sofia vite at familiens gjeld var fullstendig betalt. Dessuten var det opprettet en konto i hennes navn med så mye penger at hun kunne ha levd på dem resten av livet.
Men hun tok ikke én eneste peso.
Nesten et halvt år gikk.
En kveld sto Victor på dørstokken hennes.
Uten rullestol, uten den enorme magen og uten masken.
— Forrige gang var det andre som tok avgjørelsen for deg, sa mannen. — Derfor er det bare du som skal bestemme nå. Jeg har ikke kommet for å be deg bli min kone. Jeg har kommet for å spørre om du vil bli med meg og bare ta en kaffe.
Sofia så på Victor.
Og uventet smilte hun.
