“De kalte ham ‘verdens merkeligste mann’ og lo av ham hele livet, men i virkeligheten hadde han en av de tristeste skjebnene som finnes…” 😱💔
På begynnelsen av 1900-tallet ble det født et barn i USA hvis virkelige navn fortsatt er ukjent den dag i dag. Verden skulle senere bli kjent med ham som Schlitzie.
Han ble født med mikrocefali, en sjelden nevrologisk tilstand som hindret hjernen hans i å utvikle seg normalt. Ifølge medisinske vurderinger hadde Schlitzie gjennom hele livet de kognitive evnene til et barn på omtrent 3–4 år.
Men den største tragedien i livet hans var ikke tilstanden hans.
Det var måten folk behandlet ham på.
I dag er det vanskelig å forestille seg, men på begynnelsen av 1900-tallet ble barn som Schlitzie ofte skjult for samfunnet, isolert eller brukt som underholdning. Mange så dem ikke engang som fullverdige mennesker.
Tenk deg en liten gutt som skal på skolen for aller første gang.
“Da jeg tok sønnen min med til skolen for første gang, var han så spent,” kunne man forestille seg at moren hans sa.
*”Hele veien holdt han hånden min og spurte:
— Mamma, kommer jeg også til å få venner?
Jeg smilte og svarte:
— Selvfølgelig kommer du til å få det.
Men jeg kommer aldri til å glemme den dagen.
I friminuttet så jeg en gruppe barn samle seg rundt ham. Først trodde jeg de lekte sammen. Så hørte jeg latteren.
De pekte på sønnen min, gjorde narr av utseendet hans og kalte ham ‘rar’.
Gutten min forsto ikke hva som skjedde. Han bare smilte og trodde de lekte med ham.
Og jeg sto der på avstand og klarte ikke å holde tårene tilbake.”*
Selv om denne scenen ikke er et historisk faktum, gjenspeiler den virkeligheten som tusenvis av mennesker som Schlitzie opplevde.
Kort tid etter ble Schlitzie en del av sirkus- og sideshowforestillinger, hvor han ble presentert som et «menneskelig fenomen» og en av verdens merkeligste personer.
Hver dag kom tusenvis av mennesker for å se ham.
De stirret.
De pekte.
De lo.
De måpte.
Og Schlitzie bare smilte.
Han ble ofte kledd i jenteklær fordi det gjorde det lettere å ta vare på ham, og fordi arrangørene mente det ville vekke mer oppmerksomhet. Mange besøkende visste ikke engang at han var mann.
Men menneskene som faktisk kjente Schlitzie beskrev en helt annen person.
De fortalte at han var utrolig snill, elsket musikk, likte å danse og trivdes i selskap med andre mennesker. Han fikk lett venner og viste nesten aldri aggressivitet.
Så, i 1932, tok livet hans en dramatisk vending.
Han medvirket i filmen Freaks, en film om sirkusartister og sideshowutøvere. De fleste skuespillerne hadde virkelige fysiske særtrekk, og publikum var ikke forberedt på en så rå fremstilling av virkeligheten.
Filmen ble ansett som så sjokkerende at den ble forbudt i flere land i flere tiår.
Men det tristeste kapittelet i Schlitzies liv var fortsatt foran ham.
Da vergen hans døde, mistet han den lille stabiliteten han hadde.
Han ble sendt til en psykiatrisk institusjon.
Der tilbrakte han flere år nesten fullstendig glemt.
Mannen som en gang hadde blitt sett av tusenvis fra en scene, satt nå bak sykehusets vegger, langt borte fra alle.
Ifølge personer som møtte ham, satt han ofte alene og ventet på mennesker som aldri ville komme tilbake.
Det virket som om verden hadde glemt ham fullstendig.
Men skjebnen hadde andre planer.
Resten av historien finner du i kommentarfeltet 👇‼️
En dag kjente den tidligere sirkusartisten Bill Unks tilfeldigvis igjen Schlitzie på institusjonen. Sjokkert over tilstanden hans kjempet han for å få ham løslatt.
Til slutt vendte Schlitzie tilbake til scenen.
Og så merkelig det enn kan høres ut, var scenen et av de få stedene hvor han følte seg mindre ensom. Der snakket folk med ham, ga ham oppmerksomhet, og for en stund forsvant ensomheten.
Schlitzie døde i 1971.
Han ble en internasjonalt kjent skikkelse.
Bildene hans spredte seg over hele verden.
Dokumentarer ble laget om livet hans.
Selv flere tiår senere fortsetter folk å studere historien hans.
Men den tristeste delen av livet hans var ikke utseendet hans.
Ikke engang tilstanden hans.
Den største tragedien var at millioner av mennesker kjente ansiktet hans, men nesten ingen kjente mennesket bak det.
Og kanskje er det derfor Schlitzie i dag huskes ikke som «verdens merkeligste mann», men som et menneske som ønsket det samme som oss alle:
Å bli elsket.
Å ha venner.
Og å føle seg akseptert.
